Eivind Kulutungun
Han va mest som ein halvtulling, men han va snodig mæ. Han va ofto i prestgale. Der fekk 'n mest enkort i se hjaa Kjelstrup. Prestn hadde moro taa aa kvema mæ 'o Eivind. Han sa 'n skulde bi ve 'o Kristine, prestfrøkene. Ain dag spurde prestn 'n o Eivind ko mykjy kjy dai kun' fø der i Kulutungun.
"Aa dai kun fø fire daa dai ha noko aa gje dai," sa 'n Eivind.
Ai gong hadde 'n Eivind vaare upp i Øvre-Aal. Daa 'n kom attende so va 'n innum i prestgale.
"Hvor kommer Even fra i dag, da?" sa prestn.
"E kjem aavate," sa 'n Eivind.
"Kommer du bent ovenfra?" spurde prestn.
"Ja e fekk endaa ain primost der. Han va søt i ain ende aa sur i ain," sa 'n Eivind.
"Hvad gjorde den herre som sad der," sa prestn.
"Han sat aa tenkte, " sa 'n Eivind.
"Han sa vel hvad han tenkte paa ogsaa da," sa prestn.
"Ja han tænkte paa koss dæ kan ha se at dæ æ so mange presta her, men dæ kjem so faae der," sa 'n Eivind.
"Hm. hm, nei gaa bort du Maie og find han Even lidt mad, " sa prestn.
Dæ va ain som sporde 'n Eivind ai gaang ko gamal'n va. "E æ likt gamal ve me sjaal, aa likt lang ve 'n Levol Huus," sa 'n.
Ai gaang mæ 'n Eivind gjikk i skulun, aa læraren heldt paa aa haayrde ungadn paa dæ likast, daa tøygde 'n Eivind se fram aa saag paa 'n Levol Huus aa sa: "Du Levol! Levol, æ far din haime? Han far vilde faa 'n te gjera skjinnbrok aat se!"
Ai gaang møtte 'n Eivind lensmanne. Dæ va um vætn, aa dæ va kaldt. "Det er koldt i dag, Even," sa lensmann. "Aa ja, faar dai som kji gjera noko, so æ dæ kalt," sa 'n Eivind.